Småbiter

Det som følger er en oppskrift på særdeles gode brownies. Jeg fant den en gang for mange år siden på en liten britisk nettside, og har siden lagd den mange ganger og gjort mine egne erfaringer. Før jeg flyttet domene i slutten av 2007 lå oppskrifta på forsida mi i lange tider. Og etter mye masing, her er den igjen:

Brownies, slik brownies skal være

Ingredienser

• 200g mørk sjokolade(bør være 70%)
• 50g siktet hvetemel
• 1 teskje bakepulver
• 125g smør(ikke margarin)
• 175g brunt sukker(ikke brun farin)
• 2 egg
• Noen drÃ¥per vaniljeessens

Sett ovnen på 180 grader og finn fram noe som tilsvarer en 18cm kvadratisk kakeform. For eksempel blir en 20cm rund kakeform, eller en 30cm lang og 10cm bred brødform omtrent riktig. Bruk bakepapir eller smør formen.

Smelt en fjerdedel av sjokoladen i en bolle over en gryte med vann og hakk resten i store biter. Når sjokoladen har smeltet har du i smøret og lar det også smelte.

Ta sukker, egg og vaniljeessens i en stor bolle. Rør inn litt luft, men det er ikke nødvendig å lage skikkelig eggedosis. Deretter rører du inn mel og bakepulver.

Så heller du i den smeltede sjokoladen og smøret, før du til slutt har i sjokoladebitene.

Hell røren over i formen og spre den jevnt utover. Stek den så midt i ovnen i 40 minutter. Vil du ha litt ekstra klissete brownies(nystekte er de ganske klissete til å begynne med), kan du trekke fra noen minutter.

Noen avsluttende råd

For å få et godt resultat med denne oppskriften er det helt vesentlig at du ikke prøver deg på billigvarianten med å kutte på ingrediensene. Det skal være smør, bør absolutt være 70% kokesjokolade og det blir best med brunt sukker. Vil du ha en billigere oppskrift, bør du heller finne en annen.

Er du ikke redd for å bomme litt kan du alltids prøve deg på varianter som å bytte ut noe av sjokoladen med f.eks. hvit sjokolade, eller ha i revet appelsinskall. Is og jordbærcoulis er også gode tanker. Har du andre gode forslag er jeg lutter øre.

Skulle selvsagt hatt et bilde sammen med denne artikkelen, men hver gang jeg lager dem forsvinner de før jeg tenker pÃ¥ Ã¥ ta bilder…

I løpet av juleferien(permen om du vil) har jeg snakket med en god del folk om at jeg er fotograf under førstegangstjenesten. Flere ganger har jeg fått spørsmål om jeg må stille med eget fotoutstyr på jobben, noe jeg synes er litt snodig. Det samme tenker jeg når noen spør om jeg får splitter nye kamera til odel og eie når Forsvarets Mediesenter skal kjøpe inn nytt utstyr jeg skal bruke.

Ved ettertanke har jeg skjønt at det kanskje kan være fornuftig å stille disse spørsmålene i litt perspektiv. Det som virker opplagt for meg er tydeligvis ikke like opplagt for alle andre. At en person som er ansatt i et firma som fotograf(som jeg i praksis er) skal være nødt til å stille med eget fotoutstyr, blir for meg å se på som om en sydame(eller mann) som jobbet på en klesfabrikk skulle være nødt til å stille med sin egen symaskin. Da virker det også lite logisk at det at fabrikken byttet ut symaskinene sine gjorde at sydamen(eller mannen) kunne ta med seg en splitter ny symaskin hjem til odel og eie. Frilansfotografi blir selvfølgelig en helt annen sak. Skal man som én fotograf produsere og selge bilder, blir det jo som om en sydame(eller mann) skulle sitte i sitt eget hjem og produsere klær for salg. Noe hun da selvfølgelig ville gjøre på sin egen symaskin.

Håper det var til hjelp for noen. Hvis ikke har det i alle fall gitt meg et litt festlig bilde i hodet av en sydame(ikke mann) som tar med seg symaskinen sin(en sånn litt gammeldags en, gjerne med noen søte små klistremerker på) fram og tilbake til jobb på den store, slemme fabrikken som ikke stiller med symaskin til sydamene sine(eller symennene for den saks skyld).

De siste par Ã¥rene har digitale speilreflekskamera blitt utrolig billige, og flere og flere av mine venner har nÃ¥ slike kamera. NÃ¥ har jo jeg tatt bilder med speilreflekskamera i drøyt to Ã¥r, og har brukt mye tid pÃ¥ Ã¥ sette meg inn i hvordan man fÃ¥r best mulig bilder med dem. I tillegg var det selvfølgelig flere ting vi ikke fikk forklart nok i fotoklassen i Ã¥r. Derfor har jeg nÃ¥ lagt til en ny kategori, “Fotoskole”, hvor jeg vil prøve Ã¥ forklare fototeknikk pÃ¥ en mÃ¥te de aller fleste kan forstÃ¥. Noen ganger vil en viss teknisk forklaring være nødvendig, men mest mulig vil jeg bare forklare det mest nødvendige, enklest mulig. Og er det noe du ikke forstÃ¥r vil jeg for all del høre det(gjerne i kommentarene) sÃ¥ jeg kan forklare, og eventuelt skrive om artikkelen.

I denne artikkelen vil jeg konsentrere meg om de helt grunnleggende, men helt nødvendige, forklaringene. Blender, lukker, ISO og brennvidde.

Eksponering

Hvor lyst eller mørkt et bilde blir kalles eksponeringen. De tre variablene som styrer eksponeringen er blender, lukker og ISO. På tegningen under ser du at lyset først passerer blenderen og så lukkeren før den til slutt kommer til sensoren.

Hvis vi skal forklare blender og lukker kan det være greit å se på lyset som vann som passerer en sluse. Blendertallet er størrelsen på slusa og lukkertida er hvor lenge slusa står åpen. Da er det ganske logisk at dersom du gjør at slusa halvparten så stor må den stå åpen dobbelt så lenge for å slippe inn samme mengde.

Lukker(shutter)

Hvor lenge lukkeren står åpen, lukkertida, angis vanligvis i brøkdeler av sekunder. For eksempel 1/100s, et hundredels sekund, eller 1/2s, et halvt sekund. Står lukkeren åpen lenge blir bevegelser dratt ut. Står lukkeren åpen veldig kort kan bevegelser fryses helt. Under ser du to eksempler på forskjellige lukkertider.

Hvor lang lukkertiden er påvirker også hvor lett det er å holde kameraet stødig. Skal du ha lang lukkertid må du ofte bruke stativ, eller sette fra deg kamera, for å få bildet skarpt.

Blender(aperture)

Tallene for blenderåpningen virker dessverre ikke så logiske, men heldigvis er de ikke helt nødvendige å forstå heller. Til å begynne med holder det å vite at blendertallene vanligvis skrives med en f foran og at lave tall gir en stor åpning mens høye tall gir en liten åpning. Blenderen påvirker dybdeskarpheten. Stor åpning/lave tall gir lav dybdeskarphet og du får tåkete bakgrunner. Mindre åpning og høyere tall gir mer dybdeskarphet.

ISO

Når vi skal forklare ISO kan vi beskrive sensoren som ei maskin bak slusa. Når maskina står på laveste hastighet gir den et perfekt produkt, men krever også mye vann. Skrur du opp hastigheten kan du lage produktet fra mindre vann, men maskina må slurve og produktet blir ikke like fint. ISO-hastigheten angis vanligvis fra 100 til 1600 hvor ISO 100 da krever 16 ganger så mye lys som 1600, men som du kan se under gir lavere ISO som 100 et finere resultat.

Brennvidde(focal length)

Endrer man pÃ¥ brennvidden gjør man det folk flest kaller Ã¥ “zoome”. Brennvidden angis i millimeter, og for eksempel er 14mm sÃ¥ langt ut man kommer pÃ¥ standardobjektivet mitt og 54mm er sÃ¥ langt jeg kan zoome inn. Innenfor samme kamerasystem er 50mm det samme uansett hvilket objektiv du setter pÃ¥. 50mm pÃ¥ standardobjektivet gir omtrent samme bilde som 50mm pÃ¥ teleobjektivet. I tillegg til at brennvidden bestemmer hvilket utsnitt du fÃ¥r pÃ¥virker den ogsÃ¥ dybdeskarpheten. Jo lavere brennvidde, jo mer dybdeskarphet. Skal du ta portrettbilde med uskarp bakgrunn kan det altsÃ¥ lønne seg Ã¥ gÃ¥ litt unna og zoome inn.

Å lese om blender og lukker er vel og bra, men vil du lære anbefaler jeg at du nå gjør følgende:

1. Gå ut og finn et motiv med bevegelse(bilvei, barn på trampoline, fotgjengere) og prøv å ta bilder med forskjellige lukkertider. Se på lukkertiden og se på resultatene.
2. Finn et motiv med stor avstand mellom hovedmotiv og bakgrunn(blomster, portrettbilder) og prøv å ta bilde både med stor og liten blenderåpning.

Hvis du er interessert i Ã¥ vite sÃ¥nne ting som at blendertallet er brennvidden delt pÃ¥ diameteren pÃ¥ blenderÃ¥pningen kan jeg anbefale Wikipedia(aperture, shutter, focal length, f-number, ISO, …). Lurer du pÃ¥ noe annet er det bare Ã¥ spørre.

Velvel. Så måtte det vel skje. Bloggens første meme. Den skyldige er Anne-Britt og memeens regler er som følger:

1. Plukk opp den første boka du finner
2. Slå opp på side 123
3. Finn setning nummer fem
4. Legg ut de tre neste setningene
5. Plag fem andre, og angi den som plagde deg.

Ok, la gå, den nærmeste boka er Gatelangs - London, en reiseguidebok som ligger under skjermen for å vippe den bakover. Problemet er bare at den ikke har 123 sider, eller sidetall for den saks skyld. Så vi prøver igjen:

Nest nærmeste bok er passet mitt. Spennende saker, men litt tynn. Nærmeste da blir vel bokhylla som bestÃ¥r av ordbøker, tegneblokker og diverse rot. Den nærmeste er vel spanskordboka, og selv om det nok hadde vært uhyre spennende, har den ikke har sidetall den heller…

Heldigvis stÃ¥r jo faktisk en av favorittbøkene mine gjemt mellom alt det andre: Happiness™ av Will Ferguson. Boka er en utrolig god satire som handler om en selvhjelpsbok som faktisk fungerer, og dermed ødelegger verden slik vi kjenner den. Uheldigvis er de tre setningene fra boka patetisk dÃ¥rlige:

Okay. Listen to me, X. Everything’s changed.

På dette punktet begynte jeg å lese i boka og ga opp dette blogginnlegget. Men jeg prøver igjen. Nå som The Lucifer Effect er den nærmeste boka må det jo være interessant.

[...] But this is a different question. You can´t say it to yourself?”
Sarge counters, “I consider myself a human being, sir.”

The Lucifer Effect av Philip Zimbardo handler om hvordan gode mennesker kan bli onde. Hvordan situasjoner kan få alminnelige, fornuftige folk til å gjøre ting de aldri ville trodd de kunne. Boka kan så absolutt anbefales, spesielt til de som ønsker å forstå hvordan det kan skje så grufulle ting som har skjedd på steder som Abu Ghraib, Guantanamo og Tuol Sleng.

NÃ¥r det gjelder fem andre Ã¥ plage vet jeg ikke helt hvem jeg skal ta med tanke pÃ¥ at de fleste “bloggerne” jeg kjenner allerede har blitt plaget. SÃ¥ gjør et forsøk pÃ¥ Ã¥ vekke døde blogger og er nysgjerrig pÃ¥ hva slags bøker Martin, Inga, Espen, Vigdis og Mona har liggende. Dere trenger forsÃ¥vidt ikke Ã¥ plage enda fler da. Hvis dere ikke er i det plagsomme hjørnet.

I dag skal jeg berette en meget koselig historie om ei Globallinje(deriblant meg) og ei Medielinje som skulle ut på tur fra Kambodsja til Thailand. Nærmere bestemt skulle vi fra Siem Reap et stykke inne i Kambodsja til øya Koh Chang, som ligger rett utenfor den sørøstlige kysten av Thailand.

På programmet for dagen sto det busskjøring, busskjøring og mer busskjøring. Fra sola stod opp i Kambodsja til den gikk ned igjen på den andre sida av grensa. (Nå er det jo engang slik at sola ikke på noe som helst tidspunkt befinner seg i noen av de to landene vi befant oss i {snarere langt ute i verdensrommet}, men i dette tilfellet har jeg tatt en viss kunstnerisk frihet). Altså, på mange måter, en gørr kjedelig dag, med unntak av at vi skulle få nye stempel i passene våre, noe Global-elever lever og ånder for.

Heldigvis for oss hadde det seg slik at skjebnen og den kambodsjanske regjeringen hadde gått sammen for å gi oss underholdning på turen. Den kambodsjanske regjeringen bidro med å gi blanke i kambodsjanske veier, ettersom mange av makthaverne har andeler i flyselskaper, og skjebnen bidro med litt regn. Dermed har man en vei dekket av gjørme, og når man da tilsetter øst-asiatisk trafikk-kultur får man et kaos uten like.

Noen skulle kanskje tro at denne oppskriften også resulterte i en stor andel lettere irriterte trafikanter og reisende, men det kunne virke som om de innfødte var totalt immune ovenfor irritasjon grunnet forsinkelser. Smilende og leende ble biler dyttet og dradd av folk til fots og alle traktorer og traktorlignende kjøretøy som var å oppdrive ble satt i aksjon. Reiseinnstilte som vi var lot både Global- og Medieelever seg påvirke, og den ene etter den andre hoppet ut av bussen og ned i gjørma for å observere, dokumentere og kommunisere.

Med traktorhjelp og eksperimentell busskjøring kom vi oss sakte, og ikke alt for usikkert, ut av gjørmekaoset, og når vi først kom over grensa til Thailand gikk det på asfaltveier straka vegen til Koh Chang, som vi ankom bare fem timer etter et program som ikke lenger virket like nøye som når vi startet. Når man reiser er det jo ofte slik at opplevelsene man ikke har planlagt kan være vel så viktige som de man har. Og når ting ikke går helt etter planen er det ikke alltid man bør smøre seg med tålmodighet. Noen ganger bør man bare nyte det.