Småbiter

Velvel. Så måtte det vel skje. Bloggens første meme. Den skyldige er Anne-Britt og memeens regler er som følger:

1. Plukk opp den første boka du finner
2. Slå opp på side 123
3. Finn setning nummer fem
4. Legg ut de tre neste setningene
5. Plag fem andre, og angi den som plagde deg.

Ok, la gå, den nærmeste boka er Gatelangs - London, en reiseguidebok som ligger under skjermen for å vippe den bakover. Problemet er bare at den ikke har 123 sider, eller sidetall for den saks skyld. Så vi prøver igjen:

Nest nærmeste bok er passet mitt. Spennende saker, men litt tynn. Nærmeste da blir vel bokhylla som består av ordbøker, tegneblokker og diverse rot. Den nærmeste er vel spanskordboka, og selv om det nok hadde vært uhyre spennende, har den ikke har sidetall den heller…

Heldigvis står jo faktisk en av favorittbøkene mine gjemt mellom alt det andre: Happiness™ av Will Ferguson. Boka er en utrolig god satire som handler om en selvhjelpsbok som faktisk fungerer, og dermed ødelegger verden slik vi kjenner den. Uheldigvis er de tre setningene fra boka patetisk dårlige:

Okay. Listen to me, X. Everything’s changed.

På dette punktet begynte jeg å lese i boka og ga opp dette blogginnlegget. Men jeg prøver igjen. Nå som The Lucifer Effect er den nærmeste boka må det jo være interessant.

[…] But this is a different question. You can´t say it to yourself?”
Sarge counters, “I consider myself a human being, sir.”

The Lucifer Effect av Philip Zimbardo handler om hvordan gode mennesker kan bli onde. Hvordan situasjoner kan få alminnelige, fornuftige folk til å gjøre ting de aldri ville trodd de kunne. Boka kan så absolutt anbefales, spesielt til de som ønsker å forstå hvordan det kan skje så grufulle ting som har skjedd på steder som Abu Ghraib, Guantanamo og Tuol Sleng.

Når det gjelder fem andre å plage vet jeg ikke helt hvem jeg skal ta med tanke på at de fleste “bloggerne” jeg kjenner allerede har blitt plaget. Så gjør et forsøk på å vekke døde blogger og er nysgjerrig på hva slags bøker Martin, Inga, Espen, Vigdis og Mona har liggende. Dere trenger forsåvidt ikke å plage enda fler da. Hvis dere ikke er i det plagsomme hjørnet.

I dag skal jeg berette en meget koselig historie om ei Globallinje(deriblant meg) og ei Medielinje som skulle ut på tur fra Kambodsja til Thailand. Nærmere bestemt skulle vi fra Siem Reap et stykke inne i Kambodsja til øya Koh Chang, som ligger rett utenfor den sørøstlige kysten av Thailand.

På programmet for dagen sto det busskjøring, busskjøring og mer busskjøring. Fra sola stod opp i Kambodsja til den gikk ned igjen på den andre sida av grensa. (Nå er det jo engang slik at sola ikke på noe som helst tidspunkt befinner seg i noen av de to landene vi befant oss i {snarere langt ute i verdensrommet}, men i dette tilfellet har jeg tatt en viss kunstnerisk frihet). Altså, på mange måter, en gørr kjedelig dag, med unntak av at vi skulle få nye stempel i passene våre, noe Global-elever lever og ånder for.

Heldigvis for oss hadde det seg slik at skjebnen og den kambodsjanske regjeringen hadde gått sammen for å gi oss underholdning på turen. Den kambodsjanske regjeringen bidro med å gi blanke i kambodsjanske veier, ettersom mange av makthaverne har andeler i flyselskaper, og skjebnen bidro med litt regn. Dermed har man en vei dekket av gjørme, og når man da tilsetter øst-asiatisk trafikk-kultur får man et kaos uten like.

Noen skulle kanskje tro at denne oppskriften også resulterte i en stor andel lettere irriterte trafikanter og reisende, men det kunne virke som om de innfødte var totalt immune ovenfor irritasjon grunnet forsinkelser. Smilende og leende ble biler dyttet og dradd av folk til fots og alle traktorer og traktorlignende kjøretøy som var å oppdrive ble satt i aksjon. Reiseinnstilte som vi var lot både Global- og Medieelever seg påvirke, og den ene etter den andre hoppet ut av bussen og ned i gjørma for å observere, dokumentere og kommunisere.

Med traktorhjelp og eksperimentell busskjøring kom vi oss sakte, og ikke alt for usikkert, ut av gjørmekaoset, og når vi først kom over grensa til Thailand gikk det på asfaltveier straka vegen til Koh Chang, som vi ankom bare fem timer etter et program som ikke lenger virket like nøye som når vi startet. Når man reiser er det jo ofte slik at opplevelsene man ikke har planlagt kan være vel så viktige som de man har. Og når ting ikke går helt etter planen er det ikke alltid man bør smøre seg med tålmodighet. Noen ganger bør man bare nyte det.

Stor forskning, eller all forskning for den saks skyld, stammer fra et ønske om å finne ut noe. Å vite. Som min far forskeren sa da han var på skolen for å snakke om jobben sin: For å være forsker er det en ting som er viktigere enn noe annet. Man må være nysgjerrig!

På flyet fra Bangkok til Hong Kong gjorde jeg litt forskning selv. Denne forskningen stammet ikke fra nysgjerrighet eller et ønske om å vite, men snarere kjedsomhet og mangel på bedre ting å gjøre. Boka var lest ut, jeg hadde allerede lagt utallige kabaler på iPoden og mine sidekamerater prøvde å sove. I min kjedsomhet begynte jeg derfor å utforske iPoden på jakt etter annen underholdning enn musikk og kabal.

Min søken stanset ved stoppeklokkefunksjonen jeg aldri hadde brukt og resulterte i en ti minutter lang logg av personer som passerte setet mitt. Etter de ti minuttene kunne iPoden fortelle meg at det hadde passert 22 personer, og at dette var i snitt en person hvert 27ende sekund. At det korteste tidsrommet mellom to passeringer var på 2,2 sekunder, og det lengste på 1 minutt og 35 sekunder.

Nyttig, pålitelig informasjon? Kanskje ikke. Vellykket tidsfordriv? Absolutt!

Da har jeg omsider fått fotobloggen på plass. Tok litt tid, men nå er den nå der. Fant ut jeg både ville ha den som en egen sak, og som en del av denne bloggen, og etter litt koding og fikling med wordpress er den nettopp det.

Hvis du ikke har oppdaget den enda så er det bare å se til høyre på forsida, så ligger den der. Bildene fungerer som vanlige innlegg og det er bare å kommentere. I tillegg kan du trykke på bildene for å få dem i stor versjon.

Bilder skal jeg ha nok av(har til og med slengt inn et her sånn bare for å fylle litt), så planen er å få oppdatert minst en gang i uka. Til og med når jeg er bortreist. Mange publiserer jo ett om dagen, men starter litt rolig, så får vi se…

Til slutt har jeg litt nerdeinfo, for de som er interessert i sånt:

• Hvordan jeg fikk ekskludert en fotobloggen fra hovedbloggen (uten å ødelegge noe)
• Bildene forstørres ved hjelp av Slimbox (med modifisert design)
• RSS for hovedbloggen, fotobloggen og begge deler

Mine damer og herrer! For første gang på internett, i ny digitalt forbedret utgave(ikke det at den originale versjonen ikke var digital), jeg gir dere: Kyllingmannen “Digitally Remastered”!

Bakgrunnen for dette mesterverket er at vi her på Solborg i September 2007(altså for ca et halvt år siden) hadde et kortfilmseminar, hvor da hele skolen ble delt inn grupper som på én dag skulle lage hver sin kortfilm. De som var med på vår produksjonen var:

• Fredrik Christoffersen
• Peder Elias Oterhals
• Lene Fosse
• Kate Yvonne Nymark
• Linda Gresseth
• Erik Drabløs
• Mia Szabo
• Renate Myrvold
• Malin Rødal

Grunnen til at filmen ikke ble lagt ut før var at jeg tenkte jeg skulle legge på litt filter og sånt, noe jeg nå har gjort. Det er ikke akkurat de mest fancy filtrene jeg har lagt på nå(bare litt kontrast, farger og lett vignettering), men forskjellen er veldig tydelig hvis man ser den gamle og den nye versjonen etter hverandre.

Det er vel ikke så mye mer å si enn: Se filmen!